Det er nå lenge siden Sicilia var en uavhengig stat, men gjennom stort sett hele 1300-tallet var det Sicilia nettopp det. Kongene var imidlertid alltid slektninger av kongene i Aragon, det vil si kongene av det nordøstlige Spania og Balearene. På denne tiden hadde også sicilianerne sin egen forsamling som hadde mye makt. Takket være dette fikk sicilianerne en viss følelse av å være et eget folk og en egen nasjon som ikke lenger var så knyttet til den greske, arabiske, og romerske arven fra ulike kolonister i ulike perioder. Det var imidlertid fortsatt fremmede språk, særlig katalansk og aragonesisk, som ble snakket ved hoffet, men i forsamlingen og blant folket ble det snakket siciliansk. Du kan lese mer om Sicilias gamle historie på nettsteder som Wikipedia, som gir deg mer utførlig informasjon.
Sicilia blir spansk
Som så ofte i europeisk historie dukket det opp problemer da kongeætten døde ut i 1409. Dette førte til at Sicilia ble mer direkte underlagt kronen i Aragon. Guvernører og visekonger fra Spania styrte landet de neste århundrene, etter at Aragon og Kastilja til slutt ble slått sammen til et samlet Spania. Det var imidlertid lang avstand til Madrid, og vanskelig for visekongene å følge opp både kongens befalinger og innbyggernes ønsker. Sicilia i denne perioden kan nærmest sammenlignes med de andre spanske koloniene, i Latin-Amerika. Øya ble kjent for å være vanskelig å styre. Samtidig utviklet økonomien seg, med stor eksport av både hvete og silke. Føydale baroner tvang byboere ut på landet for å dyrke jorda, oftest som jordløse arbeidere.
Naturkatastrofer og nye konstellasjoner
Mot slutten av spansketiden var det mange katastrofer på Sicilia, som pest og jordskjelv. I tillegg kom kriger og angrep fra sjørøverne som holdt til i Nord-Afrika. I 1734 ble Sicilia del av en ny stat, etter en sammenslåing med kongedømmet Napoli. Den nye kongen var en yngre sønn av den spanske.
