Norske utvandrere som kom til USA etter 1892, ankom som regel gjennom Ellis Island utenfor New York. Dit kom også mange andre som søkte lykken eller større frihet, i en periode på vel 30 år strømmet mer enn 12 millioner mennesker gjennom portene.
For de uten penger
De som hadde nok penger til å reise på første klasse over Atlanteren fikk gjort unna formalitetene rundt innvandringen ombord. Den gangen var det svært få begrensninger på hvem som fikk komme til USA fra Europa, man måtte gjennom en kort legeundersøkelse og svare på noen spørsmål. Svært få ble avvist og sendt hjem igjen, men hadde man tuberkulose var det vanskelig å få gå i land.
Amerikansk innvandringshistorie
Noe av det som er interessant med den tidlige innvandringshistorien til USA, er at man i stor grad oppfordret folk til å innvandre. Noen unntak var det riktig nok, kineserne ble fra 1882 utelukket fra immigrasjon. Ellers var det stort sett fritt frem for europeerne, og man måtte bare forholde seg til regler fastsatt i den enkelte delstat. De fleste var svært positive til innvandring; man kan si at det var mer en konkurranse om å få tak i flest mulig innvandrere for å bygge opp delstaten og øke eiendomsverdiene.
I New York-havna var det lenge Castle Clinton som var mottakssted for innvandrere. Mer enn 8 millioner gikk igjennom prosessene der mellom 1855 og 1890. Da de føderale myndighetene tok ansvar for innvandringspolitikken etter 1890, besluttet de imidlertid å bygge en ny stasjon. Det ble Ellis Island. Allerede det første året (1892) kom 400 000 innvandrere seg gjennom testene av fysisk og psykisk helse, men rundt én prosent ble avvist og sendt tilbake over havet.
I etterkant av første verdenskrig ble amerikanerne mer skeptisk til europeisk innflytelse, og det var bekymring særlig for stor jødisk innvandring. Det førte til at nye og mye strengere lover for innvandring ble innført i 1921 og 1924, og Ellis Island ble nå et fengsel heller enn porten til det forjettede land.
